Grøt og bråk, hånd i hånd

 Jeg glemte det nesten, men etter å vært våken i 10 minutter gikk det plutselig opp for meg at jeg hadde avtalt å gå på morgenkonsert på Kafe Hærverk i sentrum allerede kl. 08. Jeg kastet meg på sykkelen og var på plass fem over. Midt på gulvet var det sto det et bord med mikser, ledninger i alle retninger, noen gitarpedaler, en mikrofon og noe som så ut som en gammel barbermaskin. Litt ute i den lille salen satt det allerede fire publikummere med ryggen til. Til høyre for den lille scenen sto en persom som jeg skjønte måtte være Harald Fetveit med ryggen til og rørte i en gryte. Det neste som skjedde var at Fetveit med rolige bevegelser serverte alle i publikum, som var nå oppe i seks personer, hver sin bolle risengrynsgrøt og en kopp svart kaffe. Først da han i tillegg hadde forsikret seg om at alle fremmøtte hadde ørepropper, forskriftsmessig utstyr for mange støykonserter, stilte han seg bak lydbordet, trykket på to knapper, dro i en fader på mikseren og slapp løs en buldrende lyd som fikk meg til å tenke at omtrent sånn må det låte inne i en hangar når man tester tomgangen på en Boeing 747 eller noe sånt. Fetveits venstre hånd begynte umiddelbart å fyke over miksepulten, og mellom denne og et par av de andre boksene. Resultatet var at andre, ofte lysere, noen forvrengte lyder seg opp av buldringen, krevde litt oppmerksomhet og skapte variasjon, uten å ta over. Det er buldringen det først og fremst handler om, var det som om de lysere lydene sa. Hans høyre hånd ristet opp og ned i løse lufta. Aha, tenkte jeg, hele kroppen hans er inspirasjon, og nå er hele han langt inne i lyden. Høyrearmen er det endelige bevise på at denne musikkformen baserer seg på ren øyeblikksinspirasjon, tenkte jeg, før jeg la merke til at han holdt noe i høyre hånd og at en tynn sort ledning førte fra hånden til mikseren, eller kanskje via en av effektboksene og videre til mikseren. Var det barbermaskinen? Nei, det var nok likevel ikke noen barbermaskin. Men noe elektrisk var det, og det kom et signal fra ristingen som jeg nå kunne identifisere i buldringen. Kanskje var det en dårlig kontakt som han utnyttet til en pulserende perkusjon midt ute i det dype, statiske lydteppet. Pulseringen kom fra ristingen, var det dårlig jording i kunstens tjeneste? Uansett var det noen nesten jazzaktig i perkusjons"stemmen". Den kom og gikk. Både tempo og volum endret seg. Så forsvant den. Lydtrykket avtok. Fetveit var over i det som man i en annen sammenheng kanskje ville kalt 2. sats. Den var roligere, mer gjennomsiktig og varte et par minutter. Så kom trøkket tilbake og jomen dukket perkusjonen opp igjen. Det var intenst, det var nært, det ristet i milten, innbilte jeg meg, og det renset hodet, før det plutselig var over. Et kvarter hadde gått. Harald Fetveit er over halveis i sin serie av daglige, improviserte morgenkonserter på Kafe Hærverk gjennom hele november 2025. Innimellom er Oslo et mangfoldig, rart og berikende sted å være, og en innertier for oss som liker risengrynsgrøt med eplebiter og kanel.

Harald Fetveit ved grøtbordet før konsertstart

Improvisasjon, brev 1

  I en tidligere post beskrev jeg min improvisasjonspraksis nesten som en frigjøringsprosess fra en formalistisk vurdering av et menneskes behov. Og frihet er helt avgjørende. For meg har det tatt tid å tilegne meg friheten til å la ideene flyte og temaene komme uten tanke på at forventninger skal oppfylles, teknisk nivå dokumenteres eller tradisjon forvaltes. Uvegerlig må jeg se tilbake på min oppvekst i et samfunn og i et hjem der barns verdi i for stor grad måles i dokumentert kompetanse og korrekt uttale av ord og navn. Men hva med selve improvisasjonsprosessen. Hva skal til for, eller hva er ingrediensene i et vellykket stykke improvisasjon?

Ok, jeg prøver, men la meg først si at jeg spiller både organisert og uorganisert musikk. Her snakker vi om den uorganiserte, impulsive "fantasimusikken" (takk til Dario Fariello for fint ord).

I bunn og grunn er dette en type musikk som er helt avhengig av inspirasjon. Trikset er å stole på inspirasjonen – at den kommer opp med et tema og støtter utviklingen, eller om du vil, progresjonen i stykket. Mange ganger har jeg prøvd å spille inn uten å være inspirert, og det fungerer rett og slett ikke for meg.

Det som går inn i denne musikken er et instrument, inspirasjon og erfaringen din. Noen ganger er det alt jeg trenger for å spille inn noe som er kunstnerisk bærekraftig.

Den gleden når noen virkelig lytter (Den serbiske musikkskribenten Mehmet Krljic for Jazz Nedeljo)

Jazz Sunday: HULLVANN: Bestof, Tellef Øgrim: Brain Sofa 

Let's go to Norway first, and for some time I've had the desire to listen to the music made and performed by the distinguished guitarist from Oslo, Tellef Øgrim , who I think I've already mentioned several times this year as a frequent collaborator of other Scandinavian musicians I've written about. He has now given me an excellent guide, publishing two new, interesting editions at the beginning of December. Øgrim, of course, like a large part of his free improv brothers and sisters, records and publishes a lot of music and in fact one of these two releases is a compilation of the best moments from several recent albums (released in 2023 and 2024) that he worked on in a particular line-up, performing live and improvising in studio conditions, and where the difference in approach, but also in sound quality, is almost imperceptible. These are all pure, unadulterated free improvisations in which the remnants of idiomatic music are barely visible and the musicians programmatically go against the creation of harmony, themes, grooves..

So let's listen to that compilation first: HULLVANN is the name of the band and Bestof has an album, and this is a line-up in which, in addition to Øgrim on the electric guitar, drummer Thomas Oxem, bassist Anders Berg and saxophonist Dario Fariello play (not necessarily ALWAYS at the same time). On some albums, Fariella is signed to use his voice (this can be heard here already on the first composition) and play the "feedback viola" which PROBABLY means that he plays the electric viola but in such a way that it goes into the speaker and causes microphonics while playing. A noble work, a human effort to give music the freedom with which it then chooses what to do.

On the mentioned four albums, this band is sometimes reduced to three, sometimes there is no Pharrell and sometimes there is no Oxem, but since we are talking about completely non-hierarchical music in which there is no division between accompaniment and soloists, then those mutations in the line-up do not particularly reflect much on what is heard.

Tellef Øgrim is otherwise an old guard of Scandinavian free improvisation, born in 1958 and with rock and jazz bands during his youth, and in the early eighties he tasted a measure of mainstream popularity with the new wave group Ung Pike Forsvunnet, which had a couple of releases and appearances on television. AND THAT MEANED SOMETHING THEN. In 1985, he had the soul-rock band Duck Spin with his later wife, and in 1987 he founded his first jazz group, Libido. Then he started writing music for the theater, and progressively became more and more interested in free improvisation and then, especially in this century, collaborated with many European musicians from this scene, including, for example, people like Jacek Kochan, Anne Danielsen, Franz Hautzinger... He also had multimedia projects, and around 2017 his trio with the Swedes, Anders Berg on bass and Peeter Uuskyla on drums, has been quite active.

I already wrote about Uuskyla, and also about Berg, earlier this year, so please refer to it . And here we will add that Thomas Oxen is a Norwegian drummer and sound engineer who collaborates a lot with strong names such as e.g. Fred Longberg-Holm, Paal Nilssen-Love, but also Ken Vandermark. As a musician, he had collaborations with various Scandinavian musicians (eg Lasse Marhaug) and the most important to me is the band Bladed, which performs some kind of independent, arty rock/pop.

Dario Fariello is the youngest of this team, born in Naples in 1987 and currently living in Berlin. He has been involved in improvised music since he was young (particularly while studying in Bologna where he started the Bologna Improvisers Orchestra as well as the Eclectic Polpo Records label). He has played with various good characters such as Gino Robair, Eugene Chadbourne, Jonas Kocher, Renato Ciunfrini and in general the man does various interesting things.

But, of course, Bestof is by nature a record only for the hardest core of free improv fans, but also because even though this is Øgrim's selection of the "best" HULLVANN pieces from the last couple of years, we are talking about music whose authors make a strong effort to be completely free, without any debt to genre and idiomatic expressions. In other words, when you hear something reminiscent of a funky groove or a jazzy swing here, they are rare concessions to "regular" music, and more often than not they are just islets of the idiomatic in a sea of completely free sounds.

Øgrim plays electric guitar here, but his chosen sound is relatively dry, without many of the effects that improv guitarists like today. Here, therefore, there is no big playing with the volume pedal, or digital sampling and signal processing, and Øgrim's playing is primarily based on finding meaningful handfuls of notes and sounds and their meaningful connection, sometimes through harmonies, often without harmonies, with a strong, energetic but disciplined sound. The interactions, when there are any, are most noticeable with Fariello's sax and the two musicians occasionally have clear exchanges and joint passages through the scales.

However, HULLVANN's music is more of a space where four people find their own autonomous zone than some kind of disciplined directed joint venture, so here everyone stops and starts when they want, Oxem plays some of his own polyrhythms, Berg thunders from the underground and the other two sputter, squeal, screech and bark and it all sounds as if it was recorded on a phone from the audience.

But, if you like that particular aesthetic, HULLVANN offers a hardcore program and, as we said, in some compositions we also get a kind of groove. And in others, we simply enjoy the sound that splits, breaks, melts - listen for example to Øgrim's guitar in Hard Starboard, where the strings vibrate as if some punk got hold of Hendrix's guitar and now HE is making love to it. Elsewhere, for example in the Cyclic poem, the guitarist seeks expression in small, cut-off gestures from which an almost rock'n'roll expression grows.

https://tellefogrim.bandcamp.com/album/bestof

Øgrim's second release from December is   the Brain Sofa EP, on which he plays solo, acoustic guitar. And not just any acoustic guitar, but a very important acoustic guitar for him, which he bought at a pawn shop about forty years ago, after the poor guitar, bought as a gift and broken at a party, was brought to the shop to be fixed and then no one ever came to pick it up.

In the solo release, Øgrim manages like a fish in water, playing mostly very cerebral but actually warm, emotional micro-themes and dulcet chords, offering a dynamic and intimate program of short compositions that show that amplification, effects, electricity are not necessary for richness of sound and avant-garde abstraction - nothing but a classical instrument and a liberated musician:

https://tellefogrim.bandcamp.com/album/brain-sofa

Den svenske varianten av ordspråket først lekser, så Fantomet: Først ølboksmuseum, så loppis

Eg svinga inn på tunet og parkerte ved ein himmelblå Chevrolet Camaro ca. 1987, som passa godt til det eg snart skulle oppleva, sjølv om den berre skulle visa seg å være ein kulisse.

Eg hadde høyrt om stadens utstilling av gamle ting, men sidag eg mest hadde tenkt meg på loppemarknad, og mest av alt håpa å finna ein steikespade til erstatning for den som hadde knekt sist eg steika egg, styrte eg mot ein open låve full av ein masse gamle greier. Før eg kom inn mellom vhs-kassettar, gryter og danseband-plater, vart eg stoppa av ein tydeleg mannsstemme frå huset rett over tunet.

Först omvisning, senn loppis, var den kontante beskjeden.

Eg lydde, gjekk inn og helsa på mannen bak stemmen – ein vaksen mann med snurrebarter og namnet Mikael Bohlin – og følgde dei raske stega hans opp ei trapp til andre etasje.

Trappa var stengd halvvegs oppe, men då han trykte på ein brytar, heva veggen seg opp mot taket og trappa vart farbar opp til Bohlins stoltheit – hundrevis av gamle ølboksar frå bryggeri i heile verda, rare kart, tulledukke av Rütger Hauer sin alien-karakter i Bladerunner, ein tysk radio frå slutten av trettitalet, ferdiginnstilt på nazi-frekvensar, og ein masse anna frå hans private dingsboms-univers.

Ein tysk radio med hakekors.

Det einaste eg sjølv nokon gong har samla på, er ei kasse kastanjar, som stod litt for lenge og rotna under senga mi utover min åttande haust, og så, litt seinare, fire plastmodellar av krigsfly frå siste verdskrig, kjøpt som byggjesett i hobby-butikk og limt saman etter fattig evne og med lite tolmod (det var alltid små delar igjen i eska då eg trudde eg var ferdig).

Sjølv om Norge Rundt er det næraste eg har kome snurrepiperi- og raritetsuniverset, var Bohlins omvising ei oppleving. Den høgoktane gjennomgangen hans av smått og stort i utstillinga vart ei påminning om at personen bak samlinga kan væra minst like viktig som sjølve verket. Det går i eit vanvittig tempo, og fakta vert levert med ein slik presisjon at det er umogleg å ikkje bli med på ferda.

Dersom eg rosa ein spesiell ølboks, kunne han straks dra heile historia om akkurat den boksen – når og korleis han fekk tak i han, og krydra det med detaljer om personen som hadde sendt han.

På eit tidspunkt set mannen som fekk Grebbestads turistpris i 2018 seg framfor eit stort, illustrert verdskart med stader, personar og hendingar teikna inn, fortel at det er laga i Noreg, og viser både hukommelsen og forteljarevnene sine med miniførelesingar om både Benjamin Franklin, teikna inn på den nordamerikanske delen av kartet, og Sigurd Jorsalfar, som er markert med vikingskip for fulle segl austover i Middelhavet mot Jorsala, som Sigurd og hans samtidige kalla den heilage byen.

Først seinare får eg lov å besøkje loppemarknaden. Eg finn ingen steikespade, men fell for to vinylplater – ei med Alex Harvey Band og ei med svenske Nationalteatern, begge duplikat frå Bohlins private samling.

Han er kanskje berre ein kunnskapsmaskin utan nok estetisk sans til å like musikk, tenkjer eg. Men tanken skulle visa seg å vera fordomsfull.

Når eg skal betala, og det er Bohlin sjølv som tek betalt, bryt han plutseleg ut i klår og rein song, like engasjert som då han førelas om ølboksane.

Han syng seg gjennom alle versa til ei av låtane på Nationalteatern-plata, og fortel at han kan heile albumet utanåt, medan handelen stoppar opp og et par andre besøkande lagar ei lita kø bak meg. Eg tenkjer at Bohlin truleg kan fleire LP-ar utanåt enn berre denne.

Har du lese heilt hit, så lurer du kanskje på kvar Bohlins Loppis Kuriosa ligg?

Køyr 4,5 km sørover frå Grebbestad på Länsväg 163. Ta til venstre mot Tegneby. Køyr 510 meter og ta til venstre igjen inn grusvegen mot Halvorseröd. Dersom du etter eit par hundre meter ser eit fareskilt som indikerer ojämn väg, med ein tekstforklaring under skiltet, perfekt utført etter Trafikverkets reglar for skiltutforming, der det står Hela jävla vägen, så kan du slå deg til ro med at du er på veg til Loppis Kuriosa.

Åtvaring på svensk vis under Kvirr. Foto: Tellef Øgrim.

Vel ute i den normale, men litt kjedelege, verda igjen – med iskaldt påskeregn mot frontruta – vert kursen sett mot næraste KVIRR. Om du ikkje kjenner til fenomenet, så vert det halde ope i kunstnaratelier i heile nordre Båhuslen kvar påske, under fellesnemninga KVIRR, som står for Konstvandring i Ranrike, som igjen er det gamle norrøne namnet på kyst, hei og åkrar sørover frå Halden, norsk som det var fram til midten av 1600-talet.

Det står 81 kunstnarar på utstillingslista til kvirr.se, men etter Mikael Bohlins tour de force og så den nesten like fargerike og sprudlande kommunikative målaren Eva Bjørk, var eg mett. Bjørk er ein kraftfull kunstnar, om enn med eit anna blikk enn Bohlins raritets-briller. Med hennar eigne ord: «Jag står hemma i min lilla stuga och målar stort av smått og fascineras av naturens små under, som en torkad frökapsel, lönnlöv eller känslan av musik.»

Ikke greit!

 Det var vår i luften, og fuglene sang. Solen hadde varmet store og små gjennom aprildagen. Den korte spaserturen til butikken ble til en hel liten meditasjon. Jeg konsentrerte meg om vekselvis å se opp i trekronene og legge merke til den fine lyden skosålene mine laget mot asfalten, ennå ikke ryddet etter vinterens strøing. Knastr, knastr. Jeg var fylt av glede over tilværelsen. Grunnholdningen min var å ta alt som det kom. Med et smil!

På veien langs butikkhyllene smilte jeg til et sjenert, lite barn i en barnevogn, slapp frem en ung dame som hadde litt dårlig tid, og ble overhodet ikke irritert av at min handletur falt sammen med tidspunktet da de ansatte skulle fylle på i hyllene. Jeg gikk bare rolig rundt haugene av tomme pappesker som lå strødd rundt de flittige arbeidsmaurene, kostet på meg et oppmuntrende hei og tok det generelt rolig. 

Aaaaooouummmm, med andre ord. En handletur til Nirvana.

PÅDYTTET BEDRAGERISYNDROM

Idyllen stoppet i kassa. Jeg hadde betalt og var i gang med å putte ting i sekken. Varene til kunden som kom etter meg fór allerede i full fart forbi strekkodeleseren, hjulpet av ekspeditørens raske hender, på vei mot oppsamlerområdet ved siden av mitt. For å forsikre seg om at alt gikk riktig for seg, fulgte han som kom etter meg varene sine med et oppmerksomt blikk der de fulgte rullebåndet ned på hans side. Det var bare noen få varer igjen da han plutselig etterlyste en tube kaviar.

«Er den ikke der?» spør ekspeditøren.

«Nei, jeg tror han før meg har tatt den.»

Jeg skjønner at det er meg de sikter til. At jeg skal være innblandet i et av handletritualets vanligste feilskjær, og uten vonde hensikter ha fått en annen kundes varer på min side og så over i sekk eller bærepose.

Da gjør ekspeditøren en annen feil, som jeg seinere skal skjønne er like banal og menneskelig som det førstnevnte. Han påkaller min oppmerksomhet.

«Hei, du har tatt hans kaviar.» 

Jeg får umiddelbart skyldfølelse, blir stressa og begynner å sjekke. Jeg roter gjennom min etterhvert fulle sekk, men finner ingen kaviartube. Jeg kjenner at anklagene, utformet som om jeg med fullt overlegg har stjålet en tube kaviar fra en fremmed, med et knips har fjernet all min harmoniske tålmodighet og all den vennligheten jeg har følt siden jeg gikk ut av døra. Lyden av fuglekvitter, oppmerksomheten om min egen pust, min vennlige hilsing på barn og butikkfolk, alt er som blåst av meg.

"Zen and the Art of Shopping" skulle altså likevel ikke bli boken jeg skulle skrive. For nå kjenner jeg bare at jeg er sulten, sliten og plutselig ganske irritert. Da er det at kunden etter meg, som summarisk har anklaget meg for tyveri, og fått med seg den unge ekspeditøren på anklagene, finner sin kaviar gjemt under en pose salat av typen grønnkålmiks, helt eksemplarisk plassert sammen med de andre varene han har kjøpt.

IKKE GREIT NOK

«Jeg fant den,» sier han til ekspeditøren, og kanskje litt til meg, men uten noen form for unnskyldende eller imøtekommende tone. Dessverre legger ekspeditøren så til den korte setningen som får tre sikringer til å ryke hos meg i ett og samme øyeblikk.

«Greit,» sier han, «han fant den.»

«NEI,» utbryter jeg, alt for høyt.

«DET ER IKKE GREIT!» 

Jeg hører lydnivået av stemmen min øke i styrke: 

«NÅR DU ANKLAGER MEG FOR TYVERI, OG SIER AT JEG HAR STJÅLET NOE, SÅ SIER DU IKKE  G R E I T  NÅR DU FINNER UT AT ANKLAGEN ER FULLSTENDIG FEIL. DU SIER  U N N S K Y L D  OG BEKLAGER DEN FALSKE ANKLAGEN DU RETTET MOT MEG!!!» 

DET NYE STRESSET

Heldigvis har jeg nå fått alle varene mine opp i sekken, så jeg kan komme meg ut av den ubehagelige situasjonen så fort som mulig. Jeg fylles brått av et nytt stress over å ha overreagert så kapitalt.

På vei hjem koker jeg innvendig på en mental suppe av vekselvis selvbebreidelse og selvgodhet. Når jeg etter kanskje en halvtime får tenkt meg om og minnet meg selv på at mannen i kassa, som har ekspedert meg i kanskje ett år, har kommet hit fra et annet land. Han er god i norsk, men ikke så god at alle språkets nyanser sitter. Når jeg tenker meg om, vet jeg at han er en vennlig og hjelpsom fyr, og at det ikke var vond mening i reaksjonen hans etter at det angivelige kaviartyveriet ble henlagt der og da. Det koker ned til at det bare en språklig nyanse han ikke hadde fått med seg.

Nå har det snart gått ett år, og jeg føler at alt dette ligger mellom meg og mannen i kassa, som en sur sokk på stuegulvet, hver gang han sitter der, klar til å skanne varene mine. Kanskje han har glemt hele saken. Kanskje er det bare min dårlige samvittighet som kverner videre.

Ett av nyttårsforsettene mine er å ta det som det kommer, smile til et barn, lytte etter den første fuglesangen (En sanglerke? I januar?) og forberede meg på å smile neste gang noen anklager meg for tyveri, før de finner det antatte tyvegodset og sier til meg at det er greit, og at jeg er uskyldig.

Sjølvmelding frå ein ikkje-orkester-musikar

 Det er 66 år sidan Charles Mingus skreiv den høgenergiske låten Boogie Stop Shuffle. Eddie DeLange og Louis Alter fullførte Do You Know What It Means to Miss New Orleans allereie i 1947. Erroll Garner skreiv Misty i 1954 — ein låt som sidan har vorte tolka hundrevis av gonger av like mange musikarar. Gamal og veldig god musikk, tør eg påstå.

Nokre av desse perlene stod faktisk på settlista då eg nyleg fekk steppa inn som vikar på gitar i eit storband under Fifty Shades-festivalen i Hønefoss. Det var eit gledeleg møte med låtar som både svinga og pusta, og med ein gjeng musikarar som spelar for musikkens eigen skuld — ikkje for eit dommarpanel. Ein av dei som verkeleg bidrog til å halde både ånd og groove levande, var bassisten og komponisten Svein Therkelsen, som har skrive eit knippe låtar dedikert til veteranane i bandet. Slike menneske og slike låtar minner meg om kvifor eg spelar.

 

Å lytte seg fram

For eg må innrømme det fyrst som sist: eg vart aldri ein orkestermusikar. Eg er ikkje typen som kan få ei note i handa og så spela musikken perfekt rett frå bladet (som det heiter i musikersjargongen), og eg veit godt korleis det kjennest når eg prøver å gjette meg fram i eit arrangement som burde ha vore innøvd. (Om nokon hugsar ein noko famlande gitarist i Reisen til Julestjernen på Nationaltheatret i 1981, etter at teateret hadde hatt brann og måtte spela juleteater langt ut i mars — ja, det var meg.) Det var ikkje vond vilje, berre manglande notetrening. Dessutan: skuld på meg, ikkje på den opphavlege gitaristen, som ikkje orka meir då han hadde spela 20 førestillingar fram mot jul og plutseleg fekk beskjed om 25 til.

Kast krykkene og spel

Eg har stor respekt for dei som kan lesa musikk flytande. Dei mange som er som meg, eller endå dårlegare til å lesa notar, må søkja kontakt med sjølve musikken gjennom øving note for note heime, men like ofte gjennom å søkja seg fram i augneblinken. Det er fordelar og ulemper med begge metodar. Før konserten i Hønefoss opplevde eg noko som illustrerer dette godt. Vi skulle spela den nemnde låta Misty. Det skulle vera gitar både på sjølve melodien og på soloen. Eg byrja å øva melodien heime, men synest det gjekk veldig seint til å vara ein låt eg hadde spelt mange gonger før. Eg byrja å verta engsteleg. Her ville det ikkje vera nokon å gøyma seg bak. Femten feil på konserten ville gå utover nattesøvnen i nokre veker etterpå. Då kviskra ei røyst bak i hovudet «du, kanskje kan du den utanåt?» Eg snudde notesida med skrifta ned og prøvde. Då skjøna eg at eg hadde gått meg fast i ei mental blindveg, for sjølvsagt kunne eg melodien utanåt. Forsøka på å lesa den frå notesida skapte berre ein mental kollaps i toppen. Det vart spel utan nota og så ein improvisert solo på øyret. Kanskje er det der skilnaden ligg — mellom dei som søkjer perfeksjon i notebiletet, og dei som søkjer kontakt i lyden. Eg høyrer heime i den siste kategorien. Det handlar ikkje om å spela «riktig», men om å finna noko som er sant i augneblinken. Det er der musikken lever for meg — i det uføreseieleg, i den vesle sprekken der noko kan oppstå.

Alt vi ber inn i lyden

Og kanskje er det difor eg kjende meg så heime på den festivalen som har fått så mykje ufortent tyn. Då redaktøren i Ringerikes Blad meinte det var gale at kommunen støtta ein festival som er for seniorar, slo det meg kor merkeleg den kritikken eigentleg er. Alle festivalar har ei målgruppe. Nokre er for dei unge og rastlause, nokre for dei smale og eksperimentelle. Det særslege med Fifty Shades er at dei tør å seia det høgt: «Dette er for dykk som har levd ei stund.» Det er ærleg, og det er modig.

For musikk handlar òg om erfaring. Om alt vi ber med oss inn i lyden. Ein tone er aldri berre ein tone — ho er farga av levd liv, av tap og forventning, av kor vi er i kroppen og i tida. Å spela med folk som har kjent verda på kroppen, som veit kva som er viktig og kva som berre er støy, det er eit privilegium.

Eg trur ikkje eg nokon gong kjem til å bli flink til å lesa notar på strak arm. Men eg veit at eg kan lytta. På gode dagar kan eg reagera, forma, gje rom og kanskje — viss det klaffar — seia noko sant utan ord. Det får vera mitt ståstad som musikar.

Eller: ikkje prøv å spela «riktig» — prøv å spela levande.

On track for liberation

 I often bring one of my grandchildren’s stuffed animals to concerts. I place it on top of the amplifier as a reminder of something essential: that perfection is pure unnaturalness — and that those who only seek skill (and no play) will find little of true value.

Behind the tunes on my new album Learning to miss a beat — some based on recurring figures or melodies I work with, one built on a written “head,” most arising purely from the moment — lies a realisation. My loving teacher/philologist father, a man right about many things, was wrong to spend so much energy on being right: on the precise pronunciation of a word, or on his childrens’ school results.

This album is about what I have learned since then: that a society which neglects creativity and expression is a poor nation, no matter how many straight-A students or disciplined children it produces.

One might say that not just this album, but my whole engagement with improvised music over the past thirty years, has been a deeply personal project — a dialogue between myself and my own history, including my long-departed parents, and with the world around me. The somewhat bleak slogans accompanying the album are, in that sense, reflections meant for myself, not prescriptions for how others should live.

Link to album: https://tellefogrim.bandcamp.com/album/learning-to-miss-a-beat

The day a solid state guitar amp really worked, thanks to a crazy fuzz

 I have played a lot of transistor, or solid-state, amplifiers, but my relationship with them is somewhat troublesome. More often than not a feeling that my guitar-playing is without both sting, expression and inspiration, creeps up on me when I end up plugging into an amp without tubes.

Cut to a concert in one of my favourite establishments two weeks ago. For a number of years, I have had the pleasure of being invited back to play at what is maybe Sweden's best venue for free music, BrÖtz in Gothenburg. Since 1993 BrÖtz have insisted on presenting free music to a small, but interested audience. This evening I was especially happy to see several young people, taking a seat in front of the stage, that is, by the way, unpacked and mounted from a storage room somewhere in the house. The reason is that the venue is in use for other creative purposes the other days of the week. The pop-up quality of BrÖtz in my mind adds to the feeling of creativity and purpose.

The only thing I never liked is their guitar amplifier. The have one, and it is the simplest, most boring transistor amp I know. I once owned one and used it in front of people, but never lamented that I got rid of it, it must have been back in the early 90ties. Before now.

Having fist decided to bring my own app on the train ride from Oslo to Gothenburg, I finally decided to give the club’s Roland Cube 40 watt a last chance. I had decided to bring a couple of boost pedals, and see if one of them could extract some energy from the little orange amplifier. The train was severely delayed. This and the reason we decided to have something to eat before going to the venue, killed our last chance to get a sound check. This also resulted in my decision to go for my most radical idea. I unpacked only my Zvex Fuzz Factory pedal. Put it in the signal chain between my guitar and the amp, turned the gain down to almost nothing, adjusted the crazy pots on the pedal that are known to produce a number of sinister squeaking, howling noises, turned the volume on the pedal up, and was shocked. From that moment on my Aria guitar, with .09 strings, sung, wailed, and screamed vividly throughout the evening. 

When I got home I tried to create the same effect using a tube amp., to no success. Next I tried it on my old Ibanez solid state, an amp. I have never managed to a decent guitar sound out of but never the less did gig a lot with in the early 80ties. And it worked. Suddently there was life in the tone. I have not yet tried the same thing on a stronger tube amb with decent headroom but that's next up.

How to best learn music fast

Some weeks ago, in an attack of hubris, I said yes to joining a big band as their new guitarist. It has been a while since I had to read music. Honestly, I have, since a short theatre gig in 1986, not had to have paper in front of me much while playing. I know all the 1845 chords that need to be handled in a gig with the big band, but there are passages, for instance when Cherokee is played at 300 km/h, that I have to learn by heart. My preferred method of rehearsing this is to copy sound files (they gave me the sheets and mp3 of all songs) into Ableton Live, and loop especially difficult passages in order to play them over and over again until I can play along. The sequence is: first reading the passage, singing and playing it slowly, then turning to Live to play along. It works in a way, but I feel there might be a better way.

They are all alike

A friend and fellow musician through many years turned famous composer called. We were going to meet for beers that evening but since he was travelling to meetings in another country early the next day we agreed to postpone. I was already planning to go to a concert at the new date he suggested, but even if he signalled some scepticism he volunteered to accompany me to the event before beers. His scepticism was founded on his view that all artist in the genre of the planned concert sounded alike. Even if my loss of impulse control often makes me agree strongly with the last speaker, this time I managed not to comment or condone. For a long time, I have had the conviction that the reason for so many of my old music friends to develop strong, often fiendish, views of other music than their own stems from the simple fact that we are getting old and stiff-brained. However, this particular friend is not of the growing-old type. I know him as an admirably open-minded person that can apply his music interest to almost all kinds of music. Of course, there are limits also for him. Lately, I have developed the hypothesis that our tendency to write off other artists and musics simply has to do with an instinctive urge to survive. For every year we live the world expands. New trends evolve while the old ones simply refuse to die. In order for us to be able to do more than staying oriented it is necessary to discard of something. Pick a sizable chunk, preferably something there is a lot of, and that many people seem to show interest for, and simply write it all of together with all the style's performers. Of course, if asked directly, I guess all my music friends, many of who are highly educated and employed in teaching music or art students at the highest level, would agree to the principle that a genre that is bad from start to the end does not exist. There are good and bad contemporary art music as there is country, jazz and noise. Putting this principle into work whenever some music hits your ears is however very tiring. A much simpler solution is to say that country, disco or whichever music simple is bad music.

this view

she took his hand before he hit the traffic

he walks like a king and talks like napoleon

he keeps her alive and half dead from exhaustion

he’s a rollercoaster and royal entertainment

while she dreads the moment she will put the fish on the table

while they mount the stand where i could buy a leaner body

not for me as i sipped my dry cider on the other side of the street

remembering how old i have become

few of these people are history

no mooring of crying kids/blinding love/the cold hand of a dying mother

so good/sad/funny/half forgotten

Rehearsing Mugetuft

Yesterday we started rehearsing for a new show. As usual, we started from scratch. That is, since we got the gig, we have been collecting video, photos and sounds in order to use as raw material. Without that it would not have been Mugetuft. Even if the project has grown since Peter Knudsen and myself played our first duo guitar-projector gig three years ago, we still maintain the core idea; that the visual and the audial side of our final expression should be of as equal value as possible. 

June 14 at 11 pm, we are to perform a half hour long piece at the front wall of an old workshop building at the waterfront in the center of Oslo. As it looks now, the show will be a loosely told "story" about life when this shop-dine-and-cappuccino part of modern Oslo was still a big loud shipyard. However, at the core of all we do is improvisation. It is pre-meditated to various extent, but improvised in timing and what pieces of expression is used when, or not used at all.

Check out some of our earlier concerts at Mugetuft.

Welcome to Aker Brygge, verkstedhallen, Oslo, June 14 2015, 11 pm.