Jeg glemte det nesten, men etter å vært våken i 10 minutter gikk det plutselig opp for meg at jeg hadde avtalt å gå på morgenkonsert på Kafe Hærverk i sentrum allerede kl. 08. Jeg kastet meg på sykkelen og var på plass fem over. Midt på gulvet var det sto det et bord med mikser, ledninger i alle retninger, noen gitarpedaler, en mikrofon og noe som så ut som en gammel barbermaskin. Litt ute i den lille salen satt det allerede fire publikummere med ryggen til. Til høyre for den lille scenen sto en persom som jeg skjønte måtte være Harald Fetveit med ryggen til og rørte i en gryte. Det neste som skjedde var at Fetveit med rolige bevegelser serverte alle i publikum, som var nå oppe i seks personer, hver sin bolle risengrynsgrøt og en kopp svart kaffe. Først da han i tillegg hadde forsikret seg om at alle fremmøtte hadde ørepropper, forskriftsmessig utstyr for mange støykonserter, stilte han seg bak lydbordet, trykket på to knapper, dro i en fader på mikseren og slapp løs en buldrende lyd som fikk meg til å tenke at omtrent sånn må det låte inne i en hangar når man tester tomgangen på en Boeing 747 eller noe sånt. Fetveits venstre hånd begynte umiddelbart å fyke over miksepulten, og mellom denne og et par av de andre boksene. Resultatet var at andre, ofte lysere, noen forvrengte lyder seg opp av buldringen, krevde litt oppmerksomhet og skapte variasjon, uten å ta over. Det er buldringen det først og fremst handler om, var det som om de lysere lydene sa. Hans høyre hånd ristet opp og ned i løse lufta. Aha, tenkte jeg, hele kroppen hans er inspirasjon, og nå er hele han langt inne i lyden. Høyrearmen er det endelige bevise på at denne musikkformen baserer seg på ren øyeblikksinspirasjon, tenkte jeg, før jeg la merke til at han holdt noe i høyre hånd og at en tynn sort ledning førte fra hånden til mikseren, eller kanskje via en av effektboksene og videre til mikseren. Var det barbermaskinen? Nei, det var nok likevel ikke noen barbermaskin. Men noe elektrisk var det, og det kom et signal fra ristingen som jeg nå kunne identifisere i buldringen. Kanskje var det en dårlig kontakt som han utnyttet til en pulserende perkusjon midt ute i det dype, statiske lydteppet. Pulseringen kom fra ristingen, var det dårlig jording i kunstens tjeneste? Uansett var det noen nesten jazzaktig i perkusjons"stemmen". Den kom og gikk. Både tempo og volum endret seg. Så forsvant den. Lydtrykket avtok. Fetveit var over i det som man i en annen sammenheng kanskje ville kalt 2. sats. Den var roligere, mer gjennomsiktig og varte et par minutter. Så kom trøkket tilbake og jomen dukket perkusjonen opp igjen. Det var intenst, det var nært, det ristet i milten, innbilte jeg meg, og det renset hodet, før det plutselig var over. Et kvarter hadde gått. Harald Fetveit er over halveis i sin serie av daglige, improviserte morgenkonserter på Kafe Hærverk gjennom hele november 2025. Innimellom er Oslo et mangfoldig, rart og berikende sted å være, og en innertier for oss som liker risengrynsgrøt med eplebiter og kanel.
No comments:
Post a Comment