Ikke greit!

 Det var vår i luften, og fuglene sang. Solen hadde varmet store og små gjennom aprildagen. Den korte spaserturen til butikken ble til en hel liten meditasjon. Jeg konsentrerte meg om vekselvis å se opp i trekronene og legge merke til den fine lyden skosålene mine laget mot asfalten, ennå ikke ryddet etter vinterens strøing. Knastr, knastr. Jeg var fylt av glede over tilværelsen. Grunnholdningen min var å ta alt som det kom. Med et smil!

På veien langs butikkhyllene smilte jeg til et sjenert, lite barn i en barnevogn, slapp frem en ung dame som hadde litt dårlig tid, og ble overhodet ikke irritert av at min handletur falt sammen med tidspunktet da de ansatte skulle fylle på i hyllene. Jeg gikk bare rolig rundt haugene av tomme pappesker som lå strødd rundt de flittige arbeidsmaurene, kostet på meg et oppmuntrende hei og tok det generelt rolig. 

Aaaaooouummmm, med andre ord. En handletur til Nirvana.

PÅDYTTET BEDRAGERISYNDROM

Idyllen stoppet i kassa. Jeg hadde betalt og var i gang med å putte ting i sekken. Varene til kunden som kom etter meg fór allerede i full fart forbi strekkodeleseren, hjulpet av ekspeditørens raske hender, på vei mot oppsamlerområdet ved siden av mitt. For å forsikre seg om at alt gikk riktig for seg, fulgte han som kom etter meg varene sine med et oppmerksomt blikk der de fulgte rullebåndet ned på hans side. Det var bare noen få varer igjen da han plutselig etterlyste en tube kaviar.

«Er den ikke der?» spør ekspeditøren.

«Nei, jeg tror han før meg har tatt den.»

Jeg skjønner at det er meg de sikter til. At jeg skal være innblandet i et av handletritualets vanligste feilskjær, og uten vonde hensikter ha fått en annen kundes varer på min side og så over i sekk eller bærepose.

Da gjør ekspeditøren en annen feil, som jeg seinere skal skjønne er like banal og menneskelig som det førstnevnte. Han påkaller min oppmerksomhet.

«Hei, du har tatt hans kaviar.» 

Jeg får umiddelbart skyldfølelse, blir stressa og begynner å sjekke. Jeg roter gjennom min etterhvert fulle sekk, men finner ingen kaviartube. Jeg kjenner at anklagene, utformet som om jeg med fullt overlegg har stjålet en tube kaviar fra en fremmed, med et knips har fjernet all min harmoniske tålmodighet og all den vennligheten jeg har følt siden jeg gikk ut av døra. Lyden av fuglekvitter, oppmerksomheten om min egen pust, min vennlige hilsing på barn og butikkfolk, alt er som blåst av meg.

"Zen and the Art of Shopping" skulle altså likevel ikke bli boken jeg skulle skrive. For nå kjenner jeg bare at jeg er sulten, sliten og plutselig ganske irritert. Da er det at kunden etter meg, som summarisk har anklaget meg for tyveri, og fått med seg den unge ekspeditøren på anklagene, finner sin kaviar gjemt under en pose salat av typen grønnkålmiks, helt eksemplarisk plassert sammen med de andre varene han har kjøpt.

IKKE GREIT NOK

«Jeg fant den,» sier han til ekspeditøren, og kanskje litt til meg, men uten noen form for unnskyldende eller imøtekommende tone. Dessverre legger ekspeditøren så til den korte setningen som får tre sikringer til å ryke hos meg i ett og samme øyeblikk.

«Greit,» sier han, «han fant den.»

«NEI,» utbryter jeg, alt for høyt.

«DET ER IKKE GREIT!» 

Jeg hører lydnivået av stemmen min øke i styrke: 

«NÅR DU ANKLAGER MEG FOR TYVERI, OG SIER AT JEG HAR STJÅLET NOE, SÅ SIER DU IKKE  G R E I T  NÅR DU FINNER UT AT ANKLAGEN ER FULLSTENDIG FEIL. DU SIER  U N N S K Y L D  OG BEKLAGER DEN FALSKE ANKLAGEN DU RETTET MOT MEG!!!» 

DET NYE STRESSET

Heldigvis har jeg nå fått alle varene mine opp i sekken, så jeg kan komme meg ut av den ubehagelige situasjonen så fort som mulig. Jeg fylles brått av et nytt stress over å ha overreagert så kapitalt.

På vei hjem koker jeg innvendig på en mental suppe av vekselvis selvbebreidelse og selvgodhet. Når jeg etter kanskje en halvtime får tenkt meg om og minnet meg selv på at mannen i kassa, som har ekspedert meg i kanskje ett år, har kommet hit fra et annet land. Han er god i norsk, men ikke så god at alle språkets nyanser sitter. Når jeg tenker meg om, vet jeg at han er en vennlig og hjelpsom fyr, og at det ikke var vond mening i reaksjonen hans etter at det angivelige kaviartyveriet ble henlagt der og da. Det koker ned til at det bare en språklig nyanse han ikke hadde fått med seg.

Nå har det snart gått ett år, og jeg føler at alt dette ligger mellom meg og mannen i kassa, som en sur sokk på stuegulvet, hver gang han sitter der, klar til å skanne varene mine. Kanskje han har glemt hele saken. Kanskje er det bare min dårlige samvittighet som kverner videre.

Ett av nyttårsforsettene mine er å ta det som det kommer, smile til et barn, lytte etter den første fuglesangen (En sanglerke? I januar?) og forberede meg på å smile neste gang noen anklager meg for tyveri, før de finner det antatte tyvegodset og sier til meg at det er greit, og at jeg er uskyldig.