Det er 66 år sidan Charles Mingus skreiv den høgenergiske låten Boogie Stop Shuffle. Eddie DeLange og Louis Alter fullførte Do You Know What It Means to Miss New Orleans allereie i 1947. Erroll Garner skreiv Misty i 1954 — ein låt som sidan har vorte tolka hundrevis av gonger av like mange musikarar. Gamal og veldig god musikk, tør eg påstå.
Nokre av desse perlene stod faktisk på settlista då eg nyleg fekk steppa inn som vikar på gitar i eit storband under Fifty Shades-festivalen i Hønefoss. Det var eit gledeleg møte med låtar som både svinga og pusta, og med ein gjeng musikarar som spelar for musikkens eigen skuld — ikkje for eit dommarpanel. Ein av dei som verkeleg bidrog til å halde både ånd og groove levande, var bassisten og komponisten Svein Therkelsen, som har skrive eit knippe låtar dedikert til veteranane i bandet. Slike menneske og slike låtar minner meg om kvifor eg spelar.
Å lytte seg fram
For eg må innrømme det fyrst som sist: eg vart aldri ein orkestermusikar. Eg er ikkje typen som kan få ei note i handa og så spela musikken perfekt rett frå bladet (som det heiter i musikersjargongen), og eg veit godt korleis det kjennest når eg prøver å gjette meg fram i eit arrangement som burde ha vore innøvd. (Om nokon hugsar ein noko famlande gitarist i Reisen til Julestjernen på Nationaltheatret i 1981, etter at teateret hadde hatt brann og måtte spela juleteater langt ut i mars — ja, det var meg.) Det var ikkje vond vilje, berre manglande notetrening. Dessutan: skuld på meg, ikkje på den opphavlege gitaristen, som ikkje orka meir då han hadde spela 20 førestillingar fram mot jul og plutseleg fekk beskjed om 25 til.
Kast krykkene og spel
Eg har stor respekt for dei som kan lesa musikk flytande. Dei mange som er som meg, eller endå dårlegare til å lesa notar, må søkja kontakt med sjølve musikken gjennom øving note for note heime, men like ofte gjennom å søkja seg fram i augneblinken. Det er fordelar og ulemper med begge metodar. Før konserten i Hønefoss opplevde eg noko som illustrerer dette godt. Vi skulle spela den nemnde låta Misty. Det skulle vera gitar både på sjølve melodien og på soloen. Eg byrja å øva melodien heime, men synest det gjekk veldig seint til å vara ein låt eg hadde spelt mange gonger før. Eg byrja å verta engsteleg. Her ville det ikkje vera nokon å gøyma seg bak. Femten feil på konserten ville gå utover nattesøvnen i nokre veker etterpå. Då kviskra ei røyst bak i hovudet «du, kanskje kan du den utanåt?» Eg snudde notesida med skrifta ned og prøvde. Då skjøna eg at eg hadde gått meg fast i ei mental blindveg, for sjølvsagt kunne eg melodien utanåt. Forsøka på å lesa den frå notesida skapte berre ein mental kollaps i toppen. Det vart spel utan nota og så ein improvisert solo på øyret. Kanskje er det der skilnaden ligg — mellom dei som søkjer perfeksjon i notebiletet, og dei som søkjer kontakt i lyden. Eg høyrer heime i den siste kategorien. Det handlar ikkje om å spela «riktig», men om å finna noko som er sant i augneblinken. Det er der musikken lever for meg — i det uføreseieleg, i den vesle sprekken der noko kan oppstå.
Alt vi ber inn i lyden
Og kanskje er det difor eg kjende meg så heime på den festivalen som har fått så mykje ufortent tyn. Då redaktøren i Ringerikes Blad meinte det var gale at kommunen støtta ein festival som er for seniorar, slo det meg kor merkeleg den kritikken eigentleg er. Alle festivalar har ei målgruppe. Nokre er for dei unge og rastlause, nokre for dei smale og eksperimentelle. Det særslege med Fifty Shades er at dei tør å seia det høgt: «Dette er for dykk som har levd ei stund.» Det er ærleg, og det er modig.
For musikk handlar òg om erfaring. Om alt vi ber med oss inn i lyden. Ein tone er aldri berre ein tone — ho er farga av levd liv, av tap og forventning, av kor vi er i kroppen og i tida. Å spela med folk som har kjent verda på kroppen, som veit kva som er viktig og kva som berre er støy, det er eit privilegium.
Eg trur ikkje eg nokon gong kjem til å bli flink til å lesa notar på strak arm. Men eg veit at eg kan lytta. På gode dagar kan eg reagera, forma, gje rom og kanskje — viss det klaffar — seia noko sant utan ord. Det får vera mitt ståstad som musikar.
Eller: ikkje prøv å spela «riktig» — prøv å spela levande.
No comments:
Post a Comment